
Gustav Iden - den som kommer igjen
«Jeg går på tredemøllen og har en fantastisk økt, og jeg var glad i kanskje 30 sekunder etterpå. Men så var jeg rett tilbake til å føle meg følelsesløs og trist – i bunn og grunn ikke følte noe i det hele tatt.» Gustavs stemme bryter sammen. Ubehaget i det øyeblikket er fortsatt tydelig rått. «Og på det tidspunktet tenkte jeg, hva om jeg aldri ville bli lykkelig igjen? Hva om sport aldri betyr noe for meg igjen?» – Gustav iden
Det var en overveldende, visceral frykt for at personen han bare hadde kjent seg selv å være, var på randen av å gå tapt.
Dette er ikke den Gustav vi tror vi kjenner. Den Gustav vi kjenner snakker ikke slik, tenkte vi. Forventningen er at vi alltid vil få «Morsom Gustav». Vi glemmer at ingen er endimensjonale.
«Det er den sanne meg å være morsom og bringe humor, men så ble det mer av en rolle enn jeg egentlig var, og så ble det veldig vanskelig å være morsom. Jeg har tenkt mye på det. Jeg tror ikke det er et skjold – det er bare hvem jeg er. Men det har streifet meg, for når jeg er hjemme er jeg liksom en annen person.»

De siste to årene har vært ukjent territorium på så mange måter for Gustav. Lærdommen fra den perioden er ikke bare for ham – vi må alle gjøre det bedre. Gustav har utviklet måter å styre samtaler i den retningen han ønsker, men mangelen på takt vedvarer. Behovet for å tilfredsstille vår egen nysgjerrighet skaper unødvendig byrde for en person som allerede bærer en tung byrde. Det finnes ingen mal for sorg. Ingen riktig eller gal måte. Ingen formel. Det er ikke andres ansvar å definere eller diktere. Mange av oss har rett og slett ikke ferdighetene til å lese situasjonen riktig. «Jeg har hatt mange merkelige samtaler. Som, hvorfor ville du si det til meg? Hvorfor ville du spørre om det?» Det er ikke rollen til den som har det vondt å dempe pinligheten eller bli tvunget til å gå sin vei. Noen ting er best å la være å bli spurt om.
Å konkurrere er å puste liv i Gustavs hverdagslige formål. Å beskrive det som et verktøy for å validere sin eksistens føles ikke som en strekk. Det er alt for ham. Å være klar for konkurransen er mye mer enn å returnere den aerobe kapasiteten. Gustav erkjenner at han, basert på noen tall, fortsatt var i god form. Men gode følelser involverer et komplekst samspill som strekker seg langt utover det fysiske – det handler om lykke, tilfredshet, balanse og besluttsomhet. Dette er kjemien mellom motivasjon og velvære som får en kropp til å bevege seg fremover. Den vanskeligste bevegelsen er den første. For å bygge momentum må du bryte deg løs fra negativitetens treghet. Et kvelertak som forankrer deg i tid mens resten av en sport beveger seg fremover. Gustav er tydelig: «Fitness er hoveddelen. Så mye selvtillit kommer fra god prestasjon. Og med selvtillit kommer lykke. Og med lykke kommer også mer positivitet i treningen. Så det er som et svinghjul som driver deg fremover.»
«Trening er hoveddelen. Så mye selvtillit kommer fra god prestasjon. Og med selvtillit kommer glede. Og med glede kommer også mer positivitet i treningen. Så det er som et svinghjul som driver deg fremover.»

Media brukte de samme replikkene, ad nauseam. Gustavs forferdelige år, spilt på nytt – om og om igjen. «Jeg føler at jeg får for mye medlidenhet, noen ganger. Folk synes synd på meg. Jeg føler at det noen ganger er som en elefant i rommet – som snakker til meg, men ikke på samme måte som før.» Og derfor ville en retur til Kona alltid være skremmende – opplevelsen av en flott retur svekket av utsiktene til å bli behandlet annerledes. Det ville ikke være mulig å unngå granskingen i rampelyset. Ja, spørsmålene var forutsigbare, men det er varme å finne i den påtagelige begeistringen som fans av sporten uttrykker for å se Gustav konkurrere igjen.
«Det er en vanskelig posisjon for media å kritisere noen som nettopp mistet moren sin. Det er veldig vanskelig for dem å angripe meg, noe jeg forstår. Men jeg tror ikke det er den eneste grunnen. Jeg tror de ser at jeg fortsatt har denne ekte lidenskapen for sporten, og at jeg virkelig ønsker å prestere igjen.»

Det var et tveegget sverd – spenningen ved å bli motvirket av en underliggende bevissthet om ikke å være klar. Banaliteten i spørsmål før løpet var uunngåelig, og bidro bare til å forsterke ubehaget for personen som mer enn noen andre trengte å føle at han hørte hjemme her igjen. Å virke positiv likevel, hele tiden, kanskje stille og visst at denne etappen hadde kommet for tidlig til å være konkurransedyktig. «Før Kona ville jeg ikke si at det var nervene – jeg var stresset. Og for meg er det å være stresset en stor negativ ting. Det var ikke bare morgenen på løpet – det var hele situasjonen i Kona. Mye av det hadde å gjøre med usikkerhet og usikkerhet rundt om jeg i det hele tatt kunne fullføre. Noe som viste seg å være sant.» Alt er sammenvevd med press. Gustav føler en medvind av støtte fra partnerne sine, men når løpsdagen er over, hviler ettervirkningene av et resultat bare på hans skuldre. «Vi vil alle vinne, men jeg er den eneste som får konsekvensene av å ikke vinne.»
Å ikke vite noe annet enn perfeksjon forsterker sjokket av nød. Gustav er ærlig og selvkritisk her, og erkjenner en blind uvitenhet om andres vanskelige situasjon. Når du er på toppen, og verden jager deg, blir den perifere bevisstheten skjult av suksess som holder blikket fremover – med skylapper, kan man si.
«Tidligere så jeg kanskje ned på folk som sa: «Sport har vært veldig tøft i det siste – jeg har slitt mentalt.» Men siden jeg ikke hadde hatt denne opplevelsen, skjønte jeg ikke at andre også kunne gå gjennom dette.»
Du rir av stormen og kommer ut mer robust. Nå, når Gustav ser fremover, er det utøvere foran. For én gangs skyld er det han som jager. Det er umulig å si om motivasjonen til å holde seg i tet er sterkere enn motivasjonen til å forbikjøre – en utøver kan bare eksistere på ett sted. Begge er drevet av et ønske om å vinne, og det er ingen tvil om at Gustav har det sterkt i tankene.


Det første skrittet fremover er ikke nødvendigvis et bokstavelig et. For Gustav starter gjenoppbyggingen nå med en følelse av kontroll. Med å utvikle positive intensjoner og en tankegang for endring.
Jeg ble litt passiv. Neste år er mantraet for meg selv: «Å vinne er et valg». Men jeg må internalisere det og ta kontroll over mitt eget liv – bli bedre til å ta avgjørelser igjen. Og det er ikke det at jeg skal dytte folk rundt meg bort, men jeg må ta kontroll. Gjøre ting jeg virkelig tror på.»
Følelser og skjørhet kan bli avslørt når de kombineres med andre livspåvirkende øyeblikk. De på toppen er ikke immune. Livet er aldri lineært – verken for idrettsutøvere eller noen andre. «Det forandret seg ikke over natten. Det har vært en lang prosess, og prosessen er fortsatt der, vet du? Det er ikke poenget med livet å være lykkelig lykkelig lykkelig, men det er det jeg jobber mot. Som i sport, kommer du ikke til å vinne alle verdenstitlene, men det er det du jobber mot – ikke mot å komme på 5. plass. Jeg jobber ikke mot å være middels lykkelig. Du må ha klare ambisjoner.»
Dette er vekkelsen.
