Eliud Kipchoge - Dekorert maratonløper

Med suksess kommer innflytelse, og med innflytelse kommer ansvar. Dette ansvaret kan utfolde seg på forskjellige måter. Eluid er iboende altruistisk. Han har en dyp bevissthet om hvordan hans opptredener inspirerer og bringer mennesker sammen, og det oppmuntrer til et medfødt formål om å bruke sin posisjon til å hjelpe andre.

Etter hvert som Eliuds plattform har vokst, har tankesettet hans – et tankesett som ikke kommer naturlig for alle som bygger opp en tilhengerskare – utviklet seg fra ren prestasjon til et som inkluderer et ønske om å inspirere andre til å løpe. Og for ham starter det hjemme – med familien. Det er i disse øyeblikkene av samtalen vår at øynene hans glitrer sterkest.

Siden han bor borte fra hjemmet fem dager i uken, og kontakten er begrenset til telefonsamtaler, er det viktig for Eliud at det er åpenhet og at barna hans kan spørre åpent om karrieren hans. «Jeg snakker alltid med familien min. Jeg forteller dem hva som skjer – presset fra løpene, oppmerksomheten, hva som er behovene for å prestere bra og hva som er behovene for å løpe bra.»

Barns nysgjerrige natur betyr at de javisst stiller spørsmålene vi alle ønsker å stille: «De spør meg: 'Hvordan klarer du å løpe så lenge uten å bli sliten?'» Men det finnes også muligheter for dypere samtaler som Eliud trekker på sin erfaring fra, og bruker den som et øyeblikk for å hjelpe dem med å forberede seg på livet. «De spør hvordan jeg føler meg så komfortabel med å møte så mange mennesker – møte fremmede – og hvem jeg tilbringer tid med.»

«Selv når de er på skolen og løpene mine ikke er i deres vanlige timeplan, vil de våkne tidlig eller være oppe sent for å se meg løpe. Det er bra for barn å internalisere hva du gjør og å vite resultatet av det du gjør – å elske det du gjør. Og vite at for at de skal gå på skolen, for at de skal være lykkelige, er dette det du gjør.» Mens vi snakker, er det tydelig at fordelene med Eliuds veiledning reflekteres tilbake på ham. At ved å berolige familien sin beroliger han også seg selv. Å tilbringe lange perioder borte fra familien er ikke lett for noen – uansett status – så å dele og være åpen er en prosess med selvbevaring.

Eliud smiler bredt. «Ja, familien min har sine to favorittmedaljer – OL i 2016 og 2021 i Tokyo.» Og naturligvis er det en følelse av personlig stolthet. «Når jeg ser på medaljene og trofeene mine, føler jeg meg virkelig bra. Jeg føler virkelig hva jeg har gjort for meg selv, for familien min og til og med for hele verden. Jeg bruker all fortiden min til å motivere meg selv og inspirere mine fremtidige løp.»

Vi snakker om hvordan han har forandret seg som menneske gjennom løping. «Hvis jeg tenker tilbake på 2003, da jeg var veldig ny på internasjonale arrangementer – ny for sponsorer, ny i sportens verden, å møte nye mennesker – ny på alt. For 20 år siden betydde løping at jeg måtte dra utenlands, til Europa, for å løpe. Skaffe meg en flyreise. Føle meg komfortabel i luften. Tjene penger. Men jeg har innsett at jeg nå har forandret meg. Og jeg sier alltid til folk at det ikke er viktig at du løper fort. Det er viktig at du gjennomfører den løpeturen. Og å spørre deg selv: 'Hvor mye har jeg oppnådd?'»

Det er vanskelig å forestille seg at Eliud føler seg skremt i et løp, men det var da han nærmet seg startstreken i verdensmesterskapet i 2003 – passende nok i Paris – at han steg ut av kulissene og inn i rampelyset. «Jeg sier alltid at jeg ikke kan glemme det. Fordi det er som begynnelsen på livet mitt innen sport. Det var der navnet mitt dukket opp i verden. Da jeg sto på startstreken, husker jeg at jeg følte meg veldig ung. De andre syklistene var eldre enn meg med mange raskere tider.»

Det er disse øyeblikkene – som vi alle opplever, på vår egen måte – som kan danne de sterkeste minnene. Det er ikke nødvendigvis seieren, men å overvinne følelsen av å være der. Å forplikte seg til å tråkke over startstreken. Når det gjelder minner, er vi alle dekorert likt.

«Jeg går alltid tilbake. Setter meg selv tilbake i de skoene. Krysser målstreken. Løper mine raskeste tider. Og i treningen min forteller jeg meg selv at jeg fortsatt er i stand til å presse meg selv til å faktisk gjøre mer og prestere mer. Når jeg føler at jeg er sliten, husker jeg da jeg vant et stort maraton. Når jeg er sliten, husker jeg at jeg vant en gullmedalje. Når jeg er sliten, husker jeg at jeg slo verdensrekorder. Jeg husker at jeg skrev historie. Og jeg sier til meg selv: 'Hei, det er konsistens som vil bære frukter i enden av tunnelen.'»

Spesiell takk til Eliud Kipchoge